MILITÆRT POLITI I DET NORSKE FORSVAR

FRA DUMFRIES TIL SESSVOLLMOEN


En historisk oversikt utarbeidet i 2000 av Lars Martin Larsen
Publisert 2018-01-06 av Bjørn Erik Nebell


I vår fredsorganisasjon før siste verdenskrig 1940 - 1945 inngikk det ingen politiavdelinger som hadde som oppgave å utøve politimyndighet overfor militært personell. Politimyndigheten var - så langt den ikke ble  utøvet av det sivile politi - lagt til befalingsmenn og militære vakter. I krig var det en forutsetning at deres politimyndighet skulle suppleres med krigspolitiets begrensede myndighet. Under de norske styrkers opphold i Storbritannia 1940 - 1945 viste det seg imidlertid tidlig at det var behov for særlige politiavdelinger for å opprettholde ro og orden i styrkene.

Norway House, eller Norges Hus i Dumfries. Legg merke til halefinnen fra et nedskutt tysk fly over inngangen.

Dumfries 1940 - 1945

Kong Haakon VII og Kronprins Olav I Skotland under 2. verdenskrig.

Allerede i juni 1940 opprettet leirledelsen for "THE NORWEGIAN RESEPTION CAMP" i Dumfries en mindre MP-avdeling som var ment som en intern ordensavdeling eller leirpoliti. Imidlertid viste det seg tidlig å være behov for særlige politiavdelinger innen de norske styrker som nå ble bygget opp. Den 1 september beordrer derfor Hærens Overkommando fenrik Kaare Fjeldstad som politisjef og sjef for leirpolitiet som nå fikk navnet Hærens Militærpoliti.

At det ble opprettet et militærpoliti som organ i den militære Påtalemyndighets tjeneste og for interne ordensoppgaver var helt nytt i Forsvaret. Etter at de norske styrker ble organisert som Brigade i Skottland ble Militærpolitiets oppgaver utvidet til også å omfatte feltmessige gjøremål.

Etter frigjøringen viste det seg fortsatt å være behov for Militærpoliti - og etter 60 år er Militærpolitiet fortsatt en viktig enhet i Forsvaret. Historien om politi i de militære styrker begynner egentlig ikke i 1940. Det fantes også en form for militært politi helt tilbake til den dansk - norske hærs tid. Her vil en gi en kort oversikt over de forskjellige former av politi som har forekommet i vårt Forsvar fram til i dag.

 

Gevaldiger

Gevaldigeruniform modell 1819. Foto: JUSTISMUSEET

Fra gammelt av har man i vårt land hatt et eget militært rettsvesen med egne lover om den militære justis- og rettspleie, og om straff og atraffemetoder. Allerede i den dansk-norske hærs tid finner vi "Gevaldigerne" som var et ledd i den militære rettspleie. Gevaldigerne var organisert med en "Generalgevaldiger" som var underlagt Generalauditøren og "Gevaldiger" ved regimentene underlagt Regimentauditørene.

 

Det var Gevaldigerne som hadde ledelsen av politivesenet innen sitt regiment. De hadde også ledelsen av arrest- og avstraffelsesvesenet og ansvaret for at de militære dommer ble eksekvert. Fullbyrdelse av straffene ble normalt foretatt av spesielle folk(skarpretter/bøddel). De straffenne som Gevaldigeren hadde i oppgave å iverksette var krumslutning (den skyldige lenkes fast i jernbøyler slik at han blir sittende krumbøyd framover), trehest o.l.

Etappepolitiet

Norske soldater anno 1902.
En gruppe korporaler under øvelse ved Kongsberg.

Den 5 mai 1902 bestemte Kommenderende General at det skulle opprettes militære politiavdelinger som skulle inngå som en del av ETAPPETROPPENE (Forsyningstroppene).

Etappepolitiet skulle bare tre i virksomhet ved mobilisering eller krig. Det skulle settes opp en SØNDENFJELDS og en NORDENFJELDS Etappe-politiavdeling. Instruksen er meget detaljert og fastsetter bl. a. at "Til politisoldater bør uttages inteligente og kraftige folk, og disse bliver at tildele grad og aflønning som korporal". Politimannens opptreden var nøye beskrevet. I tjenesten skulle han alltid bære reglementert uniform, sabel og revolver, og på brystet et metallskilt som legitimerte hans politimyndighet. Han skulle "opptræde med ro og sindighed" og ikke "tabe sin selvbeherskelse" da han ellers kan miste den aktelse og respekt som er nødvendig for utførelsen av hans funksjoner.

I instruksens pkt. 26 er etappepolitiet "tildelt fuld politimyndighed" under utøvelsen av sine tjenestelige funksjoner. Etappepolitiet hadde rett til å tilkalle assistanse fra såvel "officerer, som underoffiserer og menigesom er pliktige til å yde den påkrevede assistanse under fornøden hensyn til egne militære tjenstepligter".

Etappepolitiet synes utelukkende å ha vært en papirbestemmelse uten konkret oppfølging. Dette har muligens sammenheng med at kravet til samarbeid mellom militæretaten og politiet - særlig under krigsforhold - ikke var tilstrekkelig avklart. De ble derfor allerede i 1902 nedsatt et utvalg som skulle gi forslag til samarbeidsregler mellom de to etater. Dette førte i siste omgang til opprettelse av krigspolitiet.

Krigspolitiet

General Otto Ruge (1882-1961) skrev følgende I sine memoarer: "Ved 17 tiden rykket så erobrerne inn i Narvik med 2. Bataljon av IR 15 - hjemmehørende i byen og distriktet i teten, fulgt av en tropp norsk militærpoliti og de franske styrker."

Bestemmelsen om å opprette Krigspolitiet ble tatt i i Kongelig resolusjon av 8 september 1916, men instruksen for Krigspolitiets virksomhet ble ikke vedtatt før 17 november 1934.

Krigspolitiet skulle ved mobilisering settes opp med:

  • detektivavdeling ved hærens Overkommando bestående av krigspolitimester, krigspolitifullmektig samt krigspolitibetjenter.
  • 6 krigspolitiavdelinger(en for hver divisjon) som også skulle bestå av krigspolitimester, krigspolitifullmektig og betjenter.
  • Lokalt krigspoliti "etter behov".

Samtlige avdelinger var forutsatt oppsatt med nødvendige trafikk- og etterforskningspersonell Hele organisasjonen skulle ikke overskride 100 mann. Det var atskillig uklarhet med hensyn til kommandomyndighet og myndighetsområde også vis a vis den sivile påtalemyndighet. I følge Krigspolitiets instruks, som ble gitt av Justisdepartementet, var det listet opp en rekke oppgaver hvor flere ikke hadde noe med politiarbeid å gjøre. Krigspolitiet ble aldri satt opp i fred og fikk således ingen opplæring eller instruksjon for de oppgaver de skulle løse i krig.

Ved krigsutbruddet i 1940 ble krigspolitiet for en stor del improvisert. Ved IR 5 ble krigspolitiet organisert allerede om formiddagen den 11 april 1940 under ledelse av politifullmektigen i Elverum. Han ble såret senere samme dag. Det ble opprettet krigspoliti også ved andre avdelinger, men det var ved 6 Divisjon krigspolitiet synes å ha hatt en betydelig styrke. Beretningene herfra viser flere eksempler på at polititjenesten ga et verdifullt bidrag til at operasjonene kunne gjennomføres. I Bjerkvik/Øyjord området ble det også opprettet blandede politipatruljer bestående av norsk og fransk krigspoliti.

Om Narviks gjenerobring skriver General Ruge bl. a. følgende i sin bok "Felttoget - Erindring fra kampene april til juni 1940" sitat: "Ved 17 tiden rykket så erobrerne inn i Narvik med 2. Bataljon av IR 15 - hjemmehørende i byen og distriktet i teten, fulgt av en tropp norsk militærpoliti og de franske styrker". Planene om å opprette et krigspoliti ved frigjøringen av Norge kom ikke til utførelse idet det ble utdannet politiavdelinger både i Sverige og Storbritannia i krigsårene.

Rikspolitiet

14. mai 1945 ble Henry Rinnan pågrepet på Verdallsfjellen av rikspolitiet, halvannen mil fra svenskegrensa.
Foto: ALFRED OLAV MOE

I løpet av 1943 ble det åpnet muligheter for utdannelse av mannskaper i Sverige. Etter avtale med de svenske myndigheter ble det satt i gang kursutdannelse av politifolk Mot slutten av året ble det også åpnet adgang til utdannelse av soldater. Ved Kgl res av 23. Desember 1943 ble det deretter bestemt at det skulle utdannes og settes opp et rikspolitikorps og polititropper (reservepoliti) i Sverige.

 

Rikspolitikorpset skulle ha en politiembetsmann som sjef med tittelen "Politiskolesjef" direkte underlagt Rikspolitisjefen. Polititroppene (reservepolitiet) var derimot vanlige soldater oppsatt i rene militære enheter. Rikspolitiet skulle normalt ikke stå under militær kommando. Etter vedtak av regjeringen - eller eventuelt etter overenskomst mellom rikspolitisjefen og den militære ledelse - kunne eneheter av rikspolitiet likevel stilles under militær kommando.

 

Det ble i alt satt opp 8 rikspolitikompanier med til sammen ca 15 hundre mann. Ved overføringen til Norge i 1945 ble bar 2 kompanier stillet under militær kommando. De deltok i kampene under tyskernes tilbaketrekking fra Finnmark. Rikspolitiet kom ellers til å inngå som et ordinært ledd i politiet. Man kan karakterisere riksplolitiet som en modifisert utgave av krigspolitiet, men var langt mer uavhengig av den militære kommandomyndiget enn krigspolitiet var. Det var en tydelig forutsetning at rikspolitiet, i motsetning til krigspolitiet, bare skulle stå under militær kommando på krigsskueplassen.

Militærpolitiet

Den norske militære øvingsavdelingen ble I juni 1940 flyttet fra Hamilton til Dumfries og det nedlagte ullspinneriet Troqueer Mills.

Mens felttoget i Norge ennå pågikk var det opprettet en norsk militær øvingsavdeling i Hamilton syd for Glasgow. Øvingsleiren i Hamilton var liten og i dårlig forfatning. Leiren ble derfor i dagene 6 - 8 juni 1940 flyttet til Dumfries i Skottland hvor de ble forlagt i "TROQUEER MILLS" - et nedlagt ullspinneri.

Det var hele tiden et jevnt tilsig av nye folk, men i slutten av juni og begynnelsen av juli kom store innrykk i leiren. De britiske myndigheter hadde nemlig bestemt at alle norske som kom til Storbritannia eller oppholdt seg der - "uten fast bopel eller særskilt oppdrag" skulle melde seg i mottaksleiren i Dumfries. Det kom imidlertid også en del løsgjengere som drev omkring i havnebyene ved krigsutbruddet - og som under normale forhold aldri ville blitt utskrevet til militærtjeneste. Leiren var imidlertid ikke klar til å ta imot det store antall mannskaper som nå strømmet til. Det manglet utstyr og befal til å ta seg av de nyankomne som mer eller mindre ble henvist til seg selv.

Forholdene førte til vanskeligheter med disiplin og orden og enkelte soldater skeiet ut med fyll og uorden. Den militære ledelse var imidlertid sterkt opptatt av å etablere et godt forhold til vertsbyens innbyggere - og å holde orden i "eget hus". Det ble derfor på et tidlig tidspunkt opprettet en liten politistyrke for å opprettholde ro og orden blant soldatene. Denne MP-avdelingen som ble kalt "POLITIET" var kun ment som en intern ordensavdeling eller leirpoliti.

Den 7 juni 1940 besluttet Regjeringen å oppgi striden på norsk jord for å fortsette kampen i Storbritannia. Regjeringens oppgave var nå først og fremst å organisere Norges krigsinnsats gjennom handelsflåten og de væpnede styrker. Dette forutsatte en utvidet adgang til å utøve norsk myndighet i allierte land og da særlig Storbritannia.

Den 22 august 1940 ble det fra britisk side truffet særskilte bestemmelser om forholdet ved at de utferdiget "Allied Forces Act" som "innrømmer allierte militære styrker som oppholdt seg i Storbritannia særskilt jurisdiksjon over sine egne medlemmer i saker som angår disiplin og den indre administrasjon". I og med dette fikk de norske myndigheter ansvar for håndhevelse av lov og orden og den militær rettspleie innen de norske styrker. I den nærmest følgende tid ble den norske militære lovgivning undergitt endringer for å møte krigens krav. Det ble ansett nødvendig å behandle militære forseelser strengere enn før samtidig med at den militære refselsesmyndighet ble betraktelig utvidet.

Et norsk militært rettsapparat i Storbritannia ble brakt i stand allerede sommeren 1940. Høyesterettsadvokat Bernt Lund ble den første norske krigsrettsdommer og Dr. Wilhelm Keilhau ble beskikket som krigsadvokat. Utviklingen førte med seg ombeordringer av det juridiske personell som bl. a. førte til at politimester Christian W. Rynning-Tønnesen ble beskikket som krigsadvokat ved kgl. Res. av 18 november 1942. Denne stillingen innehadde han hele det gjenværende tidsrom de norske styrker oppholdt seg i Storbritannia. Det viste seg nå å være behov for spesielle politiorgan innen de norske styrkene - ikke utelukkende for utøvelse av ordensforanstaltninger, men like mye å være et organ i den militær påtalemyndighets tjeneste.

Militærpolitiet tar form

Dumfries, High Street
Militærpolitiet patruljerte gjerne hele kvelden omkring dette stedet og ellers i nærheten av de mest populære stedene. Alltid i velpressede battledresser med sine spesielle luer som de britiske militære politisoldater, med skyggen rett nedover øynene som tvang dem til alltid å holde hodet opp.

Leirpolitiet ved øvingsavdelingen i Dumfries ble nå grunnstammen for det Militærpolitiet som ble bygget opp i Hæren. Da den norske brigade ble etablert i februar 1942 inngikk en MP-tropp som selvfølgelig del av brigadens organisasjon. Ved Luftforsvarets og Marinens stasjoner ble det også opprettet mindre Militærpolitiavdelinger. Likeledes ble det satt opp en MP-avdeling ved Flyvåpenets stasjon "Litle Norway" i Canada. En norsk MP-stasjon ble også etablert i London by. Et militærpoliti som har som oppgave å utøve politimyndighet overfor militært personell var noe helt nytt i Forsvaret.

I rettslig henseende hadde ikke MP noen spesiell lovhjemmel. Virksomheten måtte baseres på lov om den militære disiplinær og politimyndighet hvor befal og militære vakter er gitt politimyndighet. I praksis måtte man nok strekke seg noe lenger enn loven formelt ga adgang til. Polititroppen som ble opprettet i Dumfries hadde ingen fast organisasjon eller personellramme. Det var heller ingen som hadde utdannelse eller erfaring som politimenn fra tidligere. Opplæringen foregikk derfor stort sett gjennom den erfaring de fikk på jobben.

Senere - i 1943 - ble det gjennomført organisert opplæring ved Hærens militærpolititropp. Krigsadvokat Rynning-Tønnesen var sterkt interessert i utdannelse av MP-soldatene og deltok i dette bl. a. ved å gi råd og vink om etterforskning i "Meddelelse til politisjefene fra Krigsadvokaten". MP-soldatene ble etterhvert meget dyktige i sitt arbeide, som spente over hele spekteret av en politimanns arbeid fra ordenstjeneste, etterforskning, kriminaltjeneste, trafikkontroll og som fengselsbetjenter m. v.

Selv om det i "innkjøringsperioden" oppstod enkelte konfliktsituasjoner opparbeidet MP-soldatene seg raskt respekt og ble satt pris på. I sin bok "Når vi kommer inn fra havet. Historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940 1945" skriver Erik Aanesen bl. a. dette på side 61 fra den første tiden i Dumfries: "Nå var det selvfølgelig heller ikke noe galt å ta seg et glass øl eller to på en pub, men for enkelte kunne det av og til bli noe mere, og ble det da tilløp til mudder, var våre politisoldater straks på pletten. De patruljerte hele kvelden i High Street og ellers i nærheten av de mest populære steder. Alltid i velpressede battledresser med sine spesielle luer som de britiske militære politisoldater, med skyggen rett nedover øynene som tvang dem til alltid å holde hodet opp, med sitt orangefarvede armbind med "M:P:", med hvite belter og revolverhylstre, hvite gamasjer og blankpussete støvler. Alle sammen var som sagt håndplukkede karer av fremragende fysikk og god holdning, Ikke å forundres over at byens innbyggere så på dem med anerkjennelse.

Krigsadvokat Christian W. Rynning-Tønnesen uttaler i skriv av 13 februar 1945, stilet til Generaljurisdiksjonssjefen, Hærens Overkommando bl. a. følgende: "Som krigsadvokat vil jeg gjerne ha uttalt at utøvelsen av vår jurisdiksjon ville ha vært betenkelig hindret og vanskeliggjort uten dette norske, improviserte MP. Det har vist seg som et effektivt og smidig organ i den militære Påtalemyndighets tjeneste - og ved vår tilbakekomst til Norge må spørsmålet om dette organs administrative og judisielle stilling innenfor den militære rettspleie finne sin løsning."

Ved frigjøringen 1945 fulgte MP/Brig N den norske brigade fra Skottland til Norge-Norge hvor de fikk sitt operasjonsområde. Høsten 1945 kjørte Brigaden sydover, i snø over Saltfjellet og videre til Oslo. Her ble turen avsluttet med en parade for Hans Majestet Kong Haakon. Den 4 desember 1945 reiste hver til sitt. Ingen av dem fortsatte som MP- soldater i Norge etter at de ble dimittert. Det ble derfor ingen forbindelse mellom MP-personellet som tjenestegjorde i de norske styrker i Storbritannia og det MP som vokste fram i Norge eter krigen.

Militærpolitiet ved Distriktskommando Østlandet (MP/DKØ)

Ved frigjøringen representerte politioppgavene et enormt problem. Landssvikoppgjøret måtte skje samtidig med reorganisering av det sivile politiet. På samme tid som betydelige tyske styrker i Norge skulle avvæpnes, interneres og hjemsendes var det også et stort antall allierte (russiske) krigsfanger som skulle sendes tilbake til sitt hjemland. Foruten dette var Distriktskommandoene (Dkene) kommet på plass og kalte inn mannskaper til bataljonene som etter hvert skulle overta etter MILORG og de allierte styrker. Det var således en meget stor ansamling soldater i landet.

Rikspolitiet og HS-politiet ble i det vesentlige reservert for sivile politiarbeider og da særlig landssviksaker. De britiske og amerikanske styrker som ble stasjonert i Norge hadde med seg eget militærpoliti. I Oslo - området var det et engelsk - og et amerikansk MP-kompani. på til sammen ca 300 mann. I Oslo-området var det imidlertid et påtrengende behov også for et norske militærpoliti. Etter initiativ fra den allierte overkommando ble det derfor allerede i mai 1945 opprettet en felles politikommando - Joint Command - for sone Oslo. Kommandoen ble sammensatt av britisk og amerikansk militærpoliti, et vaktlag fra Oslo politi og et lag fra rikspolitiet som her representerte norsk militærpoliti. Joint Command - som til sammen bestod av ca 25 - 30 mann - hadde som oppgave å ta seg av forseelser og forbrytelser hvor alliert militært personell var innblandet og hvor militære og norske sivile var innblandet.

Sommeren 1945 førte Joint Command også kontroll med displaced persons (DP)i samarbeid med det borgerlige politi og den militære sikkerhetstjeneste. Joint Command var sommeren 1945 overbelastet med arbeid og behovet for mer personell til å håndheve lov og orden var påtrengende. Distriktskommando Østlandet bestemte derfor at det skulle opprettes en egen MP-avdeling for Østlandsområdet. Avdelingen ble kalt Militærpolitiet/Distriktskommando Østlandet - forkortet MP/DKØ.

Hovedkvarteret var først på Akershus Festning, men ble i løpet av høsten flyttet til Ormsund leir - en nedlagt tyskerleir utenfor Oslo. Mannskapsruller og annet arbeidsgrunnlag for innkalling av mannskaper manglet i stor utstrekning.

Mannskapene ble derfor rekruttert ved at Forsvaret i en kunngjøring i dagsavisen søkte etter 30 mann - med forutgående soldatopplæring - til den nyopprettede MP-avdelingen. De av "søkerne" som ble valgt møtte på Akershus Festning den 10 juli og forlagt i festningens kaserne, bygning 62. De nye MP-soldatene var en blandet forsamling med høyst forskjellig bakgrunn, utdannelse og tidligere tjeneste.

MP nummer én

Den første som ble ført I rullene til militærpolitiet ved DKØ, og fikk tittelen "MP nummer 1", var Arne Stoltenberg Horn (1920-1990). Han er gravlagt på Nordstrand gravplass.

Som følge av at mannskapsruller manglet ble det opprettet en egen MP-rulle hvor den enkeltes navn, fødselsdato, frammøtedato og andre data ble ført. Den første som ble ført i protokollen (rullen) fikk MP nr 1, den neste fikk MP nr 2 o.s.v. Arne Stoltenberg Horn var førstemann som ble ført i MP rullen og ble "MP - NUMMER 1" - noe han gjorde "stort nummer av" i sin tjenestetid og ved senere anledninger. Amerikanerne ved "Joint Command", hvor Horn også tjenestegjorde, vist også å gjøre nummer av at Norge hadde "MP number one". Soldat- og fagopplæringen var kort, intens og også mangelfull. Det manglet både kvalifiserte instruktører og instruksjonsmateriell.

Det var ikke mange i Norge som kunne kjøre bil eller motorsykkel på den tiden fordi tyskerne hadde beslaglagt de fleste bilene ved krigens begynnelse. Soldater som nå var oppsatt med bil måtte få sin kjøreopplæring i forsvaret. For MP var denne kjøreopplæringen meget enkel og kortvarig. Etter en kort innføring i startprosedyre og hvordan pedalene skulle brukes , litt kjøring på festningsområdet og en tur til Lommedalen utenfor Oslo ble "militært kjørekort" godkjent. Etter litt trening på egen hånd med sitt utleverte kjøretøy på festningsområdet ble Sivilt førerkort godkjent.

Fysisk trening med nærstridsteknikk, politigrep og våpentjeneste var viktige disipliner. Det ble også litt tid til instruksjon i enkelte MP-fag. I midten av a1945 ble MP opplæringen avsluttet og mannskasatt i praktisk tjeneste. Den 20 august ble det norske MP personellet ved Joint Command overført fra Rikspolitiet til MP/DKØ. Samme dag fikk Joint Command tildelt ytterligere 6 nyutdannede MP-soldatefra MP/DKØ. Neste kull MP-soldater møtte samme sted som MP-kull nr 1 den 10 august 1945. Utdannelsestiden for dette kull ble ennå kortere enn for det første fordi de ble satt i tjeneste kort etter fremmøte.

Allerede i august 1945 viste det seg at Oslo Politi ikke maktet å etterforske det stigende antall militære forbrytelser og forseelser. Det ble derfor opprettet en spesiell etterforskningsavdeling - Krim. Avdeling MP/DKØ - bestående av befal overført fra Rikspolitet. Blant disse var fenrik Nordhaug og sersjant Østberg. Krim. Avdelingen hadde sine kontorer på Solli Plass i Oslo i tilknytning til DKèns Rettskontor. Krim. Avdelingen var i virksomhet helt fram til april 1947 da den ble oppløst. Den økende arbeidsmengde førte til utdannelse av nye MP-soldater og den 17 september møtte en ny kontingent MP-er. Kunngjøring i dagspressen etter mannskaper opphørte i april 1946.

Krigskommisariatene hadde nå fått orden i sine mannskapsruller og innkalling til MP/DKØ foregikk nå gjennom Infanteriregimentene. I MP`s soldatrulle var det mer enn 200 Mper som hadde fått sitt nr. Rekruttskolen ble etter hvert utvidet til ca 3 måneder før de kom i aktiv MP-tjeneste. Etter rekruttskolen ble soldatene fordelt til de forskjellige MP-stasjoner på Østlandet. Hovedstyrken ble værende i Oslo med utestasjoner i Hamar, Våler, Greåker, Skien og Lillehammer. Ved Hovedkvarteret i Oslo ble det opprettet en Trafikkavdeling. Foruten å føre kontroll med militærtrafikken i Østlandsområdet hadde trafikkavdelingen i oppgav å administrere militærarresten ved Akershus Festning.

Som nevnt tidligere fantes det ingen avdelinger i vår fredsorganisasjon før siste krig som hadde til spesiell oppgave å utøve politimyndighet overfor militært personell. Politimyndigheten var lagt til befalingsmenn og militære vakter. Grunnen til at det ble opprettet MP-avdelinger ved de norske styrker i Storbritannia og Canada ble bestemt ut fra situasjonen som hersket.. Militærpolitiet var således en nyskapning i Forsvaret som på en måte hadde "skapt seg selv" uten forutgående hjemmel i den militære organisasjon og lovhjemler. I rettslig henseende hadde derfor MP ingen spesiell lovhjemmel for sin virksomhet. MP-tjenesten måtte baseres på "Lov om den Militære Disiplinær og Politimyndighet" paragraf 20 og 21 som gir befalingsmenn og militære vakter politimyndighet. MP-soldatene ble gitt grader som korporal og visekorporal - og dermed fikk de politimyndighet som befal. Videre ble MP-tjenesten ansett som "militær vakttjeneste" etter pålegg og instrukser gitt av høyere militære sjefer. I praksis måtte man enkelte ganger strekke seg lenger enn loven formelt ga adgang til. Man kunne bl. a. ikke begrense politimyndigheten til underordnede eller undergitt.

MP/DKØ måtte også utøve politimyndighet overfor personell tilhørende sjøforsvaret og luftforsvaret inntil disse forsvarsgrenene sommeren 1946 fikk sitt eget MP. I august 1945 utsteder Sjefen for Distriktskommando Østlandet, generalmajor Olav Helset var oppmerksom på MP måtte ha klare hjemler for sin virksomhet. I august 1945 utsteder han instruks for MP/DKØ hvor myndighetsområdet fastsettes i paragrafene 1 og 2 slik

"1. Hærens Militærpoliti har innenfor sitt tjenesteområde rett til å gripe inn overfor alle Hærens avdelinger og overfor alt personell uten hensyn til grad eller stilling. 2. Militærpolitiet kan dog ikke gripe inn overfor militært personell som i øyeblikket står under direkte kommando av overordnet militær befalingsmann, eller offiser som på offentlig sted gjør seg skyldig i mindre disiplinærforseelser. MP har dog i slike tilfeller rett til å kreve bistand av offiser av samme eller høyere grad som blir anmodet om det." Forholdet mellom MP-avdelingene og det borgerlige politi ble etter instruks fra Rikspolitisjefen ordnet ved avtaler mellom politikamrene og de militære myndigheter.

Uten avtaler og retningslinjer mellom de to selvstendige påtalemyndigheter kunne og ville det lett oppstå konflikter med hensyn til kompetanse. Politimesteren i Oslo, Kr. Wellhaven tar i skriv av 15/1 - 1946 til DKØ opp spørsmålet om "Behandling av straffesaker mot militære". DKØ godkjente Politimester Kr. Wellhavens forslag til samarbeide mellom påtalemyndighetene.

I Oslo fikk militærpolitiet stort sett ekskusiv kompetanse på militært område og det borgerlige politi tilsvarende utenfor militært område. For øvrig var sakens art utslagsgivende for kompetansefordelingen. MP-DKØ ble pålagt mange vanskelige oppgaver - oppgaver det ikke fantes lærebøker i og hvor mannskapene heller ikke fikk opplæring . I svært mange tilfeller måtte MP-mannen bruke sundt bondevett og løse oppgaven etter beste evne. Erfaringene de høstet gjennom tjenesten "på jobben" ble etter hvert et handlingsmønster for hvordan oppgavene skulle løses.

Krigsfangetjeneste

Av de mange oppdrag som MP ble pålagt kan en nevne noen her. Den første store oppgaven MP/DKØ ble pålagt var å eskortere 2.500 tyske krigsfanger med skip fra Oslo til Travemunde i Tyskland. Det ble tatt ut 7 MP-menn for oppdraget. Båten het "HEKTAR" - et stort lasteskip med to store lasterom - ett under fordekk og ett under akterdekk. De tyske krigsfangene kom med tog og lastebiler til Oslo hvor de ble stuet sammen i lasterommene.

Tyskerne var selv ansvarlig for disiplin, orden of forpleining under transporten og bragte med seg feltkjøkken og proviant. MP-soldatene som var ansvarlig for vatholdet var bevæpnet med sin 45 mm Colt-pistoler og Sten-gun. Muligens på grunn av miner og det usikre farvann utenfor utenfor de tyske havner i Østersjøen - seilte skipet den lange veien gjennom Skagerak og Nordsjøen vest for Danmark og gjennom Kieler-kanalen til Kiel og videre til Travemunde. Dette var en lang tur med flere opphold og vanskeligheter.

I Kielerkanalen hoppet en tysker over rekken og svømte mot land, men han ble innhentet av en MP-mann som hoppet etter og fikk ham ombord igjen. Det var også en rekke opphhold som følge av at britene sprengte miner i farvannet før skipet med fangene kunne fortsette. Etter dette ble det flere eskorter av tyske fangetransporter både med tog og bil. Alle var ulike og bød på sine problemer.

En annen stor oppgave var å kontrollere tyske krigsfanger og krigsfangeleire, Det ble utstedt en spesiell passerseddel eller tjenestebevis som ga Militærpolitiet "Tilatelse til å gå inn i alle tyske leire som sorterte under DKØ for å utføre Tjenesteoppdrag". MP Bestemte selv når kontrollene skulle foretas.

De fleste kontrollene bar nok preg av å være en form for rassia.Tyskerene hadde etablert gode forbindelser med enkelte nordmenn under okkupasjonstiden og noen av forbindelsene ble illegalt holdt vedlike. Kontrollene hadde til hensikt bl. a. å avsløre om det foregikk ulovligheter i og omkring leirene og at ro og orden ble opprettholdt. Under slike kontroller ble de oppdaget svartebørshandel, tyverier og at norske kvinner oppholdt seg ulovlig i leirene.

MP nr 1 Arne Horn forteller bl. a. dette om den første tiden ved MP/DKØ i "FLØYTESNORA" nr 2, 1961, sitat: "Uniformen" den aller første tiden besto av svensk leirbukse og engelsk skjorte, forøvrig bare det nødvendigste som sko, strømper og undertøy, i det bl. a. lue manglet. Imidlertid ble det militære skredderverkstedet satt i sving med å sy uniformer og luer som da så dagen lys en tid etter i form av heilnorsk battledress med skjermlue som fikk kara til å overdådig elegante.

Bevepningen den første tiden var en amerikansk Colt-45 pistol, en grovkalibret tung kanon, plassert i bandolæret på venstre side. 5 års tysk besettelse med små matrasjoner hadde fortinnet gutta kraftig og den tunge vepningen dro gjerne bandolæret kraftig nedover slik at det ble et vist cowboy-preg over det hele. Noe så fint som kryssrem hadde man selvsagt ikke den gang. Forlegningen og kontoret var i den tidligere kommandantboligen på Akershus, og forpleining den første tiden i en brakke på Grev Wedels plass sammen med andre mannskaper forlagt på Festningen. Senere ble det opprettet eget MP-kjøkken i forlegningen.

Regulativet var den gang engelsk, med bl. a. loff, te, jam og corned - beef samt inkludert rasjoner av sjokolade, sigaretter, tobakk, barberblader - samt andre viktige ting for "kroppens beskyttelse".

En stor del av dagseddelen ,- som forøvrig ikke fantes - besto av marsj- og anstandsøvelser, med og uten gevær (Mauser) på den store støvete festningsplassen, men heldigvis var det også daglig en tur til Frogner Stadion hvor vi hadde en times gymnastikk. Snart ble det også satt i gangundervisning i motorsykkelkjøring, for de som hevdet å ha et visst kjennskap til bilkjøring ble det ordnet med kjøretimer på en alm. Utrykningsvogn. Elevene ble meget fort utstyrt med "militært førerkort for motorvogn".

Kjøremateriellet overtok vi etter tyskerne, bilene bestod av rekvirerte personbiler (Chrysler og Chevrolet) kuttet bak førerhuset og påsatt åpen kasse med sidebenker, plass til 6 - 8 mann. Disse biler var i førsteklasses stand, det samme var motorsyklene den første tiden. MP`s første sjef, kaptein Slaatten kom fra England hvor han hadde tjenestegjort, men fungerte bare en ganske kort tid idet han gikk over til U:R:K: (Utrykningkommandoen) hvoretter den tidligere N. K. Løytnant Wessel Kleppan ble sjef. Han hadde fått sin utdannelse i Sverige under krigen." Videre forteller MP nr 1 Horn litt om tjenesten i Joint Command sitat: "Vi norske deltok i patruljekjøring med amerikanske MP jeeper forsynt med radio. Det var 6 patruljevogner ute til enhver tid og sambandet var meget effektivt idet det ofte hendte at samtlige biler ble dirigert til samme sted når det var alvorligere ting som foregikk.

Patruljetjenesten på JC var meget interessant og lærerik, da det sommeren 1945 var temmelig unormale tilstander i Oslo, flere tusen allierte soldater foruten tusenvis av fhv. krigsfanger på vei tilbake til sine fedreland, russere, polakker, jugoslaver, franskmenn m. fl. ja til og med en tyrker hadde vi kontakt med.

Svartebørshandel

Alle nasjonaliteter skapte arbeid for MP, amerikanere spesielt for sin trang til åpenlys elskov i Slottsparken og andre offentlige parker - Oslojentene denne sommeren var vel atskillig mer lettsindige enn ellers - hvilket man selvsagt ikke kunne bebreide dem for når en etter 5 års sultekur opplevde fredsrusen sammen med tusenvis av soldater påkledd smarte uniformer som de mer enn gjerne tok av seg når det bød seg en sjanse til fraternisering. I det gode varme, været denne sommeren får vel også ta sin del av "skylden".

Sommeren 1945 var de aller fleste Oslo-folk usedvanlig interesserte i friluftsdans, og det var kvelder da det ble danset 8 - 10 forskjellige steder samtidig på rådhusplassen og bryggene. Med så megen fri og selskapelig utfoldelse var det ikke til å unngå at det ble litt klabb og babb av og til slik at MP måtte rydde hele området, hvilket kunne være meget besværlig. Vi deltok med heder i rassiaer etter gestapister og tyskertøser i forskjellige leirer hvor tyske fanger ventet på hjemreise, og vi var ikke snauere enn at vi arrangerte slike rassiaer på egen hånd også, til dels i stort omfang."

I tiden etter krigen var det mangel og rasjonering på alt fra matvarer, klær, bygningsartikler, verktøy, sengetøy o.s.v. Svartebørshandel og tyverier fra militære lagre og kjøkkener forgikk i meget stor utstrekning. Biltyverier og forfølgelse stjålne militære biler var også hyppig forekommende. Kontroll med svartebørshandelen ble derfor en meget viktig oppgave for MP. Ellers bestod arbeidet kontroll og etterforskning av disiplinærforseelser, forsømmelse av militære tjenesteplikter, forseelser mot militær tukt og orden, drukkenskapsforseelser, rømming og ulovlig fravær m.v.

Samarbeidet med borgerlig politi

KRIGSRETT
Krigsretten er satt. Dommer er oberst Fleischer.

Av de saker MP behandlet i 1946 ble 176 saker pådømt ved Militær Forhørsrett og 40 saker avgjort ved Krigsrett. Med de alliertes avreise fra Norge ved årsskifte 1945 - 1946 normaliserte forholdene seg merkbart - særlig for MP`s virksomhet i Oslo-distriktet .MP/DKØ fikk nå konsentrert seg mer om nasjonale saker. Allerede ved slutten av 1946 ble MP/DKØ`s virksomhet vesentlig redusert.

Stort sett synes samarbeidet mellom MP og det borgerlige politi å ha virket tilfredsstillende. Enkelte politikammer synes dog å ha klaget over samarbeidet, og i noen tilfeller har MP`s behandling av straffesakene neppe holdt mål. MPs manglende rettslige hjemmel var også en svakhet ved ordningen. I 1946 tok derfor Rikspolitisjefen opp spørsmålet om MP`fortsatte eksistens med militære myndigheter.

Etter henstilling fra Rikspolitisjefen meddelte Forsvarsdepartementet de militære myndigheter at MP i sin nåværende form burde oppheves, men at oppløsningen burde utstå ennå noen tid. Den 10 februar 1947 bestemte Forsvarsdepartementet at det bestående MP ved alle forsvarsgrener skulle oppheves fra 1 april 1947, unntatt militærpolitiavdelingene ved Tysklandsbrigadene .og treningsavdelingen i Norge. Dermed var virksomheten for MP/DKØ slutt og en ny MP-avdeling for tjeneste i Tysklandsbrigaden påbegynt.

Tysklandsbrigaden

Under forhandlingene mellom Norge og Storbritannia om en norsk okkupasjonsstyrke i Tyskland understreket britene ønskeligheten av et sterkt militærpoliti i brigaden. Dermed var avgjørelsen tatt - militærpolitiet kunne ikke legges helt ned.

Avgjørelsen om norsk deltakelse i okkupasjonsstyrkene i Tyskland ble sannsynligvis det som avgjorde at MP fikk fortsette og utvikle seg til det MP vi har i dag. Den norske Tysklandsbrigade kom til å virke under forhold som var vesentlig forskjellig fra dem som rådde i Norge. For det første inngikk brigaden i en britisk divisjon og måtte således ikke fravike den britiske organisasjonsform i vesentlig grad. For det annet var den militære jurisdiksjon eksklusiv innen de militære styrker. Videre hadde den militære påtalemyndighet. I henhold til den militære rettergangslov, også kompetanse til å behandle overtredelser av den borgerlige straffelovgivning. I tillegg til dette utgjorde brigaden en del av den allierte okkupasjonsmakt - og kunne således ikke overlate politimyndighet overfor brigadens personell til det tyske politi.

Som okkupasjonsmakt måtte derimot den norske brigade utføre politimyndighet overfor befolkningen i Tyskland. Brigaden måtte derfor ha et politiapparat i langt større grad enn hva den måtte ha i Norge.

12 Tysklandsbrigader

Militærpolitiet til den første brigaden møtte til tjeneste den 1 september 1947 og fikk betegnelsen MPkp/471. Den neste kontingent fikk betegnelsen MPkp/472 og deretter MPkp/481, 482 osv til 522 som var siste kontingent. Det tredje tallet angir om det er første eller andre kontingent i året som angis i de to første tall - 47 er året 1947, 48 er 1948 osv. til 52 som er året 1952. . Til sammen ble det i alt 12 Tysklandsbrigader.

Bataljonsoppstilling på Heistadmoen høsten 1946-Bn 1/Brig471.
Foto: E. DAHLE

Mannskapene til den første Tysklandskontingenten var utskrevet fra hele landet, og besto i hovedsaken av 1946 A-årsklassen (født 1925). Tjenestetiden skulle være 12 måneder - 6 i Norge og 6 i Tyskland. Rekruttskolene ble gjennomført på kjente, sentrale øvingsplasser.

KOP med 53 motorsykler

Odvar Nordli (1927-2018) var militærpoliti på motorsykkel I Tysklandsbrigaden. Han var siden Norges statsminister fra 1976 til 1981.

Militærpolitiet ble oppsatt, utstyrt og organisert etter britisk mønster (Krigsoppsetningsplan). Kompaniet bestod av 79 mann med MP-sjef, nestkommanderende, en MP-stab og 4 MP-lag. Kompaniet var en selvstendig administrert avdeling og fullt mobilt med 53 motorsykler, 11 stk. jeeper, 5 s3/4 tonns lastebiler og 2 stk. 3 tonns lastebiler.

MPkp/471 var blant de første som skulle reise til Tyskland og tiden for utdannelse i Norge ble kort og intens. I sin ekserserrapport skriver MP-sjefen, kaptein Sverre Svendsen at "MPkp/471 har hatt en meget anstrengende tjeneste - opptil 95 timers arbeidsuke". I brigadens instruks for MP står det bl.a. at "MP skal til enhver tid være uklanderlig antrukket og på den måten søke å være et eksempel for alle andre. Uniform, støvler, lue m.v. være i god stand". Det ble derfor avsatt mye tid til eksersis i sluttet orden, indre tjeneste og press og stell av uniformer. Å blankpusse støvler, pusse messing og å male hvit-weben ble en "vitenskap". Støvlene ble pusset så blanke at man nærmest kunne bruke dem som speil. Blant soldatene oppstod det nærmest konkurranse om hvem som hadde det fineste MP-utstyret. Resultatet var at Mp ble en fin avdeling med flotte karer som ble lagt merke til. Slik har MP-avdelingene senere fortsatt å være.

Forholdene den første Tysklandsbrigaden - Brig 471 - arbeidet under var meget vanskelige. Okkupasjonsstyrken ble betraktet som en fornærmelse mot det tyske folk. Med fratrniseringsforbudet ble nordmennene sett på som for stolte til å ha noe med tyskerne å gjøre. Det tok ikke lang tid før MPkp/471 ble involvert i arbeide med meget alvorlige saker.

"Spredt skyting"

Også tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg har tjenestegjort ved militærpolitiet I Tysklandsbrigaden, og er I tillegg æresmedlem I Militærpolitiforeningen. Her får han overrakt Tysklandsbrigadens deltagermedalje av foreningens daværende formann, Bjørn Hermansen.

I boken "TYSKLANDSBRIGADEN" skriver Leif C. Rollstad på sidene 175 -176 bl. a. sitat: "Det var litt spredt skyting i området - noe som gjorde en betenkt: I brev fra en telefonsoldat i Sessen skrev han bl. a.: "Den 25. Januar (fødselsdagen min) ble feiret på en ganske pussig måte. Fra 24/1 kl 20 til 25/1 kl 20 hadde jeg vakt, og opplevde å få min virkelige ilddåp som soldat. På vakt observerte jeg en mann som forsøkte å bryte seg inn i et av kontorene våre. Jeg anropte, men han stakk av gårde. Følgelig skjøt jeg et skremmeskudd og anropte samtidig nærmeste vaktpost om assistanse.  Den mistenkelige fyren snudde seg og skjøt to ganger over meg. Da slengte jeg meg ned og fyrte av hele magasinet i stengunen. Mannen falt , og det viste seg å være en polakk (displaced person), og han var såret i maven, skulder og ben. Han står det heldigvis over.

Det er ikke det eneste tilfelle av skyting". "Den 22. Februar ble det skutt mot to norske MP-soldater i Holtzminden. Søndag 16. Mars ble syv flyktninger knepet i Sessen - de forsøkte å selge hjemmebrent sprit til de norske soldatene". Tyverier, svartebørshandel, fraternisering, salg av hjemmebrent sprit og byttehandel med sigaretter mot fotografiapparater var de mest forekommende saker.

Militærpolitiet på Sessvollmoen

Under MPs ordenspatruljer gikk det mest ut på å kontrollere permisjonstillatelser, ulovlig opphold på kafeer, restauranter o.l. Høsten 1948 flyttet Brigaden fra Hartz-området til Schleswig-Holstein hvor de ble værende til siste brigade, Brig 522. Brigadens oppgaver og MP`s tjeneste endret seg betydelig fra den første Brigade 471 til Brigade 522. Etter hvert som forholdene i Tyskland normaliserte seg ble tjenesteforholdene for MP og Brigaden endret til det bedre.

Etter at Tysklandsbrigadene opphørte ble Brigaden i Nord-Norge opprettet. I denne brigaden inngikk en MP-tropp som en naturlig og nødvendig enhet.

Forsvaret har  i dag kun en MP-skole, som dekker alle forsvarsgrenene - mot tidligere tre skoler i henholdsvis Vatneleiren (Hæren), Stavern (Luftforsvaret) og Haakonsvern (Sjøforsvaret).

Den nye felles skolen for militærpolitiet - Forsvarets Militærpolitiskole (FMPS) - ligger på Sessvollmoen i Ullensaker. Oberstløytnant Terje Myhre bærer den engelske tittelen "Force Provost Marshal" i egenskap av sjef for Forsvarets Militærpolitiavdeling (FMPA), som er forlagt samme sted.

Både Forsvarets Militærpolitiskole (FMPS) og -avdeling (FMPA) befinner seg I dag i Sessvollmoen militærleir.
Foto: BJØRN ERIK NEBELL